Planetenes tilbakevendende bevegelser

Når du studerer planetenes bevegelser over himmelen nøyere, vil du oppdage at de ikke alltid beveger seg rett fremover, men at de etter hvert sakner farten, og så går tilbake et stykke som om de har glemt noe. Denne tilbakevendende bevegelsen har en vært klar over i lange tider, og det har voldt astronomene stort besvær å kunne forstå den.

Allerede i oldtiden la stjernetyderne merke til fenomenet. Og de hadde problemer med det fordi det forstyrret spådomskunsten. En astronom fra Babylonia skriver om Venus:

"Når planeten Venus trer inn i Skorpionen, følger som bekjent oversvømmelse. Denne gang fant det ikke sted, for så snart Venus nådde Skorpionens bryst, ble den revet bort. Skjønt den nok berørte Skorpionen, trengte den ikke inn i den."

Bevegelsen ble også iakttatt når det gjaldt de andre planetene. En gang gikk vismannen Mar-Istar til kongen med bankende hjerte og sa:

"Herre konge, jeg fortalte nylig om hva Jupiters stilling på himmelens ville bringe landet. Min forutsigelse bygget på dens stilling på himmelens ekvator. Nu melder jeg dette: Den har saknet sin fart. Sannheten er at den har løpt tilbake, derfor ble min tydning forfeilet. Men spådommen ville ikke blitt forfeilet om Jupiter hadde holdt seg på himmelens ekvator. Dette til min herre Konges underretning."

Det var svært viktig å kunne forutsi planetenes gang for å kunne spå riktig. Mange forsøke å forklare denne gangen på riktig måte. Den første som kom med en brukbar teori, var den greske filosofen Heraklit. Han kom med ideen at planetene gikk i sløyfer.