Vandrestjerner


Når vi studerer himmelen over lengre tid, vil vi se at noen "stjerner" beveger seg i forhold til de andre.

Allerede de babylonske stjerneforskerne fant ut at det var fem slike vandrestjerner, og de kalte dem planeter. Noen er lette å få øye på, slik som Venus og Jupiter, mens andre er vanskeligere å se. Den minste av dem, Merkur, ser vi bare under helt bestemte omstendigheter. De raskeste er Merkur og Venus, som bruker mindre enn ett år over himmelen, så har vi Mars som bruker omtrent 1,8 år. Og til slutt har vi de langsomme planetene Jupiter og Saturn, som bruker henholdsvis 12 og 30 år på å gå gjennom alle stjernebildene.

 
Disse vandrestjernene spilte en stor rolle i spådomskunsten helt fra Babylons tid (ca. 2000 f.Kr). Først senere ble denne kunsten kalt astrologi. Når disse stjernene kom inn i spesielle stjernebilder, eller når de kom i spesielle stillinger i forhold til hverandre, da varslet det lykke eller ulykke. Her er noen spådommer:

"Når et barn fødes idet månen står opp, blir dets liv strålende, langt og lykkelig. Når et barn fødes idet Mars stiger opp av horisonten, tar det skade, sykner hen og dør."

"Når Jupiter går opp og Venus ned ved en fødsel, vil mennesket bli lykkelig, men forlate sin hustru. Går Venus opp og Jupiter ned ved en fødsel, vil dette mennesket bli behersket av sin hustru."

Fordi planetene spilte så stor rolle i spådomskunsten, var det viktig å kunne si hvor de kom til å befinne seg noe frem i tid. De stjernekyndige forsøkte å beregne dette så grundig som mulig. Det viste seg imidlertid at vandrestjernene ikke alltid oppførte seg som forventet. Det kunne av og til de ut som om de hadde glemt noe.